Find in Library

<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?><!DOCTYPE p PUBLIC "-//W3C//DTD HTML 4.01 Transitional//EN" "http://www.w3.org/TR/html4/loose.dtd"><p id="G2139084805">Litt forenklet går det an å si at det fins to fortellinger omforholdet mellom norsk antropologi og utviklingshjelp. Den ene dreierseg om å bli hørt og brukt av beslutningstakere; den andre om teoretiske ogmetodiske utfordringer knyttet til anvendelse av antropologisk kunnskapfor å adressere utviklingsrelaterte problemer. Arne Martin Klausenvar en viktig stemme i den første fortellingen, Fredrik Barth i denandre. Denne artikkelen har fokus på 1970- og 1980-tallet, da etterspørselenpå antropologisk kompetanse vokste og det oppsto tettere kontaktmellom det norske antropologi-miljøet og bistandsorganisasjoner.Etter Berlinmurens fall gikk etterspørselen ned samtidig som antropologienogså beveget seg i en retning som gjorde at faget ble sett på sommindre relevant. Vi er nå inne i en periode med tiltakende engasjementog nye roller der behovet for etnografisk kompetanse er stort selvom det ennå ikke er klart uttrykt blant dem som burde etterspørreden.