Find in Library

En analyse av 361 doktoravhandlinger i historie fra universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø, godkjent mellom 1969 og 2015, viser at historiefaget har blitt stadig mer mangfoldig når det gjelder hvilke aspekter av fortiden som studeres, og hva slags teoretiske perspektiver som anlegges i disse studiene. Historikerne har også blitt langt mer teoretisk og metodisk reflekterte i løpet av undersøkelsesperioden – og den nasjonale historien er mindre dominerende enn det en kunne forvente. Det er imidlertid ikke mangfold som preger historieavhandlingenes temporale orientering, eller historikernes kjønn: Kvinneunderskuddet er stort i lauget som fortrinnsvis studerer moderne historie.